Utsikt fra rommet mitt i Beograd. Når jeg kom hjem fra Balkan var jeg fyllt med en kjærlighet til Serbia. Et "fantastisk vakkert land" var vel det jeg beskrev det som. Når jeg så gikk gjennom minnebrikken min, så jeg til min overraskelse at det slett ikke var så vakkert som jeg ville ha det til. -Ikke om man skal måle etter vanlige skjønnhets idealer iallefall. Noe som, for meg, viser at skjønnhet ikke er et pent ytre, men noe helt annet. I dette tilfelle var det de varme og åpne menneskene jeg møtte som gjorde landet så vakkert for meg. -Med fare for å virke helt bløt legger jeg til ved et lite sitat jeg syntes er så fint: "Du må bare se med hjertet så kan du se skjønnheten over alt."
God helg :)
